Meld deg på vårt nyhetsbrev for oppdatert programinformasjon.

Tre spørsmål til Maritea Dæhlin

Hvordan er det å jobbe med soloformatet? Vi tok en prat med Maritea Dæhlin om arbeidsprosessen bak I WANT TO BE TRADITIONAL.


Kunstner Maritea Dæhlin (1986) bor og jobber i Norge og Mexico. Kunstnerskapet hennes er preget av det lekne, minimalistiske, ikke-lineære og til tider absurde, med arbeid som spenner mellom teater, performativ kunst og poesi. I oktober viser hun den kritikerroste forestillingen
I WANT TO BE TRADITIONAL hos oss – et soloarbeid som forsøker å tøye grensene for det lagdelte og flyktige selvet som stadig er i bevegelse.

 

Hvorfor valgte du å arbeide med soloformatet?

Det er et format som gir mye frihet, hvor det er rom til å være både utøver og skaper, samt at det gir en uavhengighet til å arbeide hvor som helst og når som helst. I soloarbeidet har jeg kunnet fordype meg i prosesser og fått tilfredsstilt et uttrykksbehov. 

En solo er én kropp på en scene. Det vil si at jeg har kunnet jobbe så å si uten budsjetter, uten å måtte leve på en konvensjonell måte, og jeg har kunnet forflytte meg mye med småbarnsfamilien min – i dette tilfellet hovedsakelig mellom Norge og Mexico, hvor prosjektet har vært utviklet.

Nå har soloformatet blitt en form jeg føler meg hjemme i og som jeg ønsker å videreutvikle og dele som form med andre, ved å skape og vise forestillinger. Etter hvert håper jeg å være med på å gi rom til at andre kan skape sine egne soloforestillinger. Jeg tror soloen er et format som tillater en å gå i dybden – å utvikle sitt eget kunstneriske språk, fordøye virkeligheten man lever i og kommunisere direkte med et publikum. Dette tenker jeg uavhengig av at jeg også interesserer meg for å jobbe i andre formater.

 

Er I WANT TO BE TRADITIONAL selvbiografisk?

Det er ikke et selvbiografisk stykke, men en måte å behandle en virkelighet med kunstneriske midler på. 

 

Et soloarbeid er ofte resultatet av et samarbeid. Hvordan jobber du med de kunstneriske samarbeidspartnerne dine? 

Jeg har arbeidet med I WANT TO BE TRADITIONAL i flere runder over flere år. Underveis har stykket hatt mange forskjellige former, innhold og samarbeidspartnere. I deler av prosessen har jeg vært alene, andre ganger med samarbeidspartnere – enten for å lage spesifikke elementer som kostyme, video, lyd, lys med mer, eller for å videreutvikle materialet i studio og flette det sammen til det som har blitt det endelige stykket. Alle de involverte i prosessen har hatt viktige roller i utformingen av forestillingen, og det har vært viktig at noen har vært med fra starten av, at andre har kommet inn underveis, at noen har vært i Norge og andre i Mexico.

Det har også vært viktig for meg å ha kunnet fordype meg i materialet og utformingen av dramaturgien sammen med en dramaturg som har forstått den indre og ytre verdenen til stykket og hva jeg har villet med det – også når det har vært umulig å beskrive det med ord. Denne delen av prosessen og samarbeidet sluttet ikke med premieren: Selv om strukturen er satt, har vi nå – et halvt år etter – nettopp tilbragt to nye uker i studio for å bli enda bedre kjent med forestillingen, og ikke minst med tematikkene som svirrer rundt den og rundt oss. Det å kunne veksle mellom disse samarbeidene og den mer ensomme delen av prosessen, og også mellom forskjellige steder og kontekster, er en arbeidsmåte jeg håper å jobbe videre på.

 

I høst viser vi flere soloforestillinger på Black Box teater – I WANT TO BE TRADITIONAL er én av dem. Forestillingen gikk for fulle hus under Oslo Internasjonale Teaterfestival 2020, og vises igjen på Black Box teater 16.–18. oktober.

Foto: Cecilia Monroy Cuevas.